Alpin

Nordmenn flest er glad i å stå på ski, enten det er langrenn eller alpin. Særlig i feriene på vinterstid reiser mange nordmenn til fjells for benytte skibakkene. Ettersom Norge også holder høy standard internasjonalt i alpinsport, er de fleste over gjennomsnittlig interessert i å følge idrettene.

Alpin har et stort spekter av grener, så det finnes noe for enhver smak å følge eller til og med prøve seg på. Det kan være en stor engangsutgift med alt utstyr om du skal starte opp fra null, men et lite lån fra centum er alt som skal til for å komme i gang. Vel på plass i bakken er det bare å booke en instruktør om du ikke føler deg trygg på hva du skal gjøre når du kommer opp på toppen.

Er du ikke interessert i å stå i bakken selv er det bare å holde sofaen, for det finnes alternativer nok å følge innen sporten. De vanligste grenene er slalåm, storslalåm, super-G og utfor.

Slalåm og storslalåm

Både slalåm og storslalåm går ut på det samme. Det handler om å stå sikksakk mellom poster på vei ned bakken – du skal bomme på færrest mulig hinder, og komme i mål på raskest mulig tid. Forskjellen på de to er at i storslalåm er det større avstand mellom postene, og du oppnår dermed større fart. Skiene i storslalåm er også lengre og stivere enn de du bruker til vanlig slalåm, og stavene er i buet form sånn at de legger seg rundt kjørerens kropp og ikke er til hinder for å oppnå stor fart. I slalåm har du høydeforskjell fra 120-220 meter, mens du i storslalåm har høydeforskjell fra 250-450 meter.

Slalåm er absolutt den vanligste formen for alpin skiidrett som kjøres på fritiden. I bakkeanleggene som benyttes til hobbykjøring finner du slakke og bratte bakker. Det er sjelden satt opp poster, men målet er altså å stå ned i klassisk slalåm-sikksakkstil.

Super-G

Også i super-G er målet å ta seg ned bakken gjennom porter som er satt opp. I super-G handler det hovedsakelig om fart og mindre om teknikk, akkurat som i slalåm og storslalåm. I super-G er det enda større avstand mellom portene, og bakken er lengre. Super-G har både hopp, glistrekk og høyhastighetssvinger – og det er ikke sjelden du kan oppleve å se stygge fall blant utøverne. Her er det høydeforskjell fra 400–650 meter.

Utfor

Utfor er en publikumsfavoritt, mye på grunn av sin høye fart, spektakulære hopp og ofte dramatiske fall. Her er bakkene både lengre og raskere enn i de nevnte disiplinene, og det handler kun om å kjøre utfor – altså ingen hinder, men nok av utfordrende svinger, glistrekk og hopp. I Norge er det obligatoriske treningsdager før rennene, grunnet den store vanskelighetsgraden og faren for skader. Høydeforskjellen her er fra 450–1100 meter.