Skiegenskaper

Ski er ikke bare ski. Ulike parametere kan endre dens oppførsel drastisk. Noen av de viktigste karakteristika ved en ski inkluderer;

• Kantene; Slalåmski har typisk stålkanter for å sikre best mulig manøvreringsegenskaper – tillate skarpe svinger og kort oppbremsing. Langrennsski og hoppski derimot har ikke dette behovet for ekstrem manøvrerbarhet, men har i stedet et større behov for god glid, og mangler i mange tilfeller derfor stålkantene.
• Stivhet; Ski kommer med forskjellig stivhet. For en langrennsski vil det være viktig å ha nok spenn til at smøresonen ikke er i kontakt med snøen til vanlig, men den må samtidig være myk nok til at det oppstår kontakt, og godt feste, ved fraspark. For slalåmski hvor det ikke er behov for en smøresone, er stivheten av mindre betydning, og skiene er derfor ofte flatere.
• Camber; Dette er formen en ski har vertikalt langs sin lengde. De nye carvingskiene som brukes i mange alpine disipliner har en mye kraftigere innhukk enn det som tidligere var vanlig for alpine ski. Dette gjør skiene enklere å svinge og manøvrere.
• Bredde; Bredden på en ski kan ha en avgjørende forskjell for hvor godt skien flyter i løssnø. En randonee-ski, som typisk brukes til toppturer og off-pist-kjøring, vil derfor være mye bredere enn langrennsski, som jo stort sett brukes i preparerte løyper.
• Lengde; Lengre ski gir generelt bedre kontroll ved høye hastigheter. De gjør det også enklere å la være å falle bakover eller fremover. Kortere ski har på den andre siden fordelen av å være lettere å foreta brå manøvre med, som å foreta krappe svinger eller hastighetsendringer. Innen hoppsporten er lengden også et vesentlig tema, siden økt lengde gir større oppdrift. Det har derfor i nyere tid blitt innført strenge regler for hvor lange hoppski kan være, blant annet basert på hopperens kroppsvekt.
• Vekt; Hvor tung en ski er vil også påvirke dens oppførsel. Å gjøre skien så lett som mulig har selvsagt vært viktig innen langrenn og hopp.